En verdig avslutning på livet?

Besta var mer redd for å bli dement og pleietrengende enn for å dø på et hotellrom i Sverige med en fremmed mann.

Når mennesker ikke opplever at det finnes trygge, åpne og faglige samtaler om frykten deres, søker noen hjelp andre steder, skriver kronikkforfatteren.

Historien hennes burde få oss til å snakke mer åpent om aktiv dødshjelp, frykten for alderdom, alvorlig sykdom – og hva vi egentlig mener er en verdig avslutning på livet.

Sommeren 2023 reiste besta til Sverige for å avslutte sitt eget liv.

Vi i familien visste ingenting om disse planene, og trodde hun var på tur med en venninne. Først etterpå fikk vi vite at hun hadde fått hjelp av en mann som heter Steinar Wangen. Hun fikk kontakt med ham via en Facebook-gruppe for tilhengere av aktiv dødshjelp, som ønsker hjelp med å dø. De møttes der inne kun noen få måneder før hun avsluttet livet. Wangen er dømt for å ha bistått henne til selvmord, og står nå tiltalt i flere andre saker.

Det er vanskelig å skrive dette. Enda vanskeligere er det å forstå hvordan et menneske kan ende opp i en situasjon der et hotellrom i Sverige og en fremmed mann fremstår som den tryggeste løsningen. For dette handler ikke bare om én mann.

Besta ønsket egentlig å leve. Hun var intelligent, nysgjerrig og full av vilje. Etter et større slag trente hun seg opp igjen med imponerende styrke. Hun leste forskning, oppsøkte spesialist og forsøkte alt hun kunne for å få flere gode år. Men hun levde også med Cerebral amyloid angiopati, en sykdom som kunne føre til nye hjerneblødninger og på sikt demens. Hun var ikke først og fremst redd for døden.

«Hvis jeg mister vettet og ikke lenger er klar i toppen, vil jeg heller slippe å leve», sa hun ofte.

Det er lett å avfeie slike utsagn når mennesker man er glad i, fortsatt virker oppegående. Men frykten hennes var reell. Hun hadde opplevd hvor raskt livet kunne snus på hodet. Etter det siste store slaget fikk hun lammelser på venstre side av kroppen. Hun måtte trene seg opp igjen og lære kroppen å stole på seg selv.

Medisinene gjorde henne dårlig, hun tålte dem ikke, og flere ganger besvimte hun. Hun falt ute på tur. Hun slo hodet hjemme og ble liggende alene før hun klarte å ringe etter hjelp. Hun følte at friheten hennes gradvis forsvant.

Hun forsøkte å få hjelp. Hun ba også om psykologisk oppfølging etter alt hun hadde vært gjennom, men fikk beskjed om at ventetiden kunne være opp til 9 måneder.

Eldreomsorg er vanskelig. Aktiv dødshjelp er et av de mest krevende etiske spørsmålene vi har. Jeg sitter heller ikke med fasiten. Men etter det som skjedde med besta, mener jeg at